Dourodalen er Portugals vinoase

I likhet med Spania, kan Portugals vinhistorie føres tilbake til fønikerne som etablerte seg i den sydlige delen av landet ca 600 år f. Kr., og til romerne som invaderte landet 219 f. Kr. og som etablerte vindyrking så langt nord som i Dourodalen.

EU-medlemskap hjalp

Kooperativene dominerer produksjonen i den nordlige og sentrale delen av Portugal, og som i mange andre europeiske land har man gjennom årene vært svært opptatt av kvantitet på bekostning av kvalitet. Den kooperative dominansen sees på av mange som et hinder for Portugals fremtidige kvalitetsutvikling innen vinproduksjon.

Derimot har Portugals inntreden i EU i 1986 medvirket til en liberalisering av forholdene, og kooperativenes dominans er således avtagende i mange områder. EU-medlemskapet har også ført til en interesse for å investere i nye moderne produksjonsanlegg. I de siste årene har man således registrert en vekst hos en rekke private produsenter, som har avsluttet samarbeidet med kooperativene og starter opp for seg selv.

Dourodalen – spesielt egnet

Som i de øvrige europeiske land har spesielle vinområder opp gjennom tidene skilt seg ut som spesielt velegnet til produksjon av kvalitetsvin. For å unngå svindel har også vinloven i Portugal på et tidlig tidspunkt definert og avgrenset enkelte hovedområder.

Douro var således et av de første distrikter i Europa som ble tildelt en egen appellasjon – for å sikre portvinenes autentisitet. Fra 1908-1929 fulgte Bucelas, Carcavelos, Colares, Dão, Madeira, Setubal og Vinho Verde etter og ble erklært som egne Região Demarcada (RD). Deretter fulgte en periode med lovmessig stillstand, før Algarve, Bairrada og Douro (for bordvin) ble innlemmet i det gode selskap i 1979 og 1980.

Satset på nasjonale druer

Utover å definere det enkelte vinområde geografiske utstrekning, satte lovgivningen for den enkelte RD krav til hvilke druesorter som kunne benyttes. Med fare for å bli degradert til simpel bordvin, Vinho de Mesa, dersom andre druesorter ble benyttet, har dette vært en vesentlig årsak til at Portugal den dag i dag har fastholdt sine lokale druesorter og kun i mindre grad satset på internasjonalt anerkjente druer.

Ved Portugals EU-medlemskap i 1986 ble lovgivningen tilpasset det øvrige Europa og betegnelsen RD ble i 1990 erstattet av DOC (Denominacão de Origem Controlada). Det er pr. i dag 31 områder med status som DOC i Portugal.

Portugals vinlov og kvalitetsklasser

Bordvin: Vinho de Mesa (VdM)

Landvin: Vinho Regional (VR)

Kvalitetsvin 1: Indicacão de Proveniência Regulamentada (IPR)

Kvalitetsvin 2: Denominacão de Origem Controlada (DOC)

Vinho de Mesa er den laveste kategorien og omfatter i prinsippet kun enkel bordvin, men enkelte kvalitetsviner kan også havne i denne kategorien dersom de er blandet av druer fra forskjellige regioner.

Vinho Regional omfatter en grov regional inndeling, nærmere bestemt i åtte av Portugals ti vinregioner (unntatt Azorene og Madeira). I tillegg finnes det fem underregioner med mer spesifikke grenser. Også i denne gruppen kan man finne gode viner uten offisielt kvalitetsstempel, enten fordi de kommer fra områder som ikke er offisielt anerkjente, eller fordi de er fremstilt av ikke autoriserte druer fra området.

Indicão de Provenência Regulamentada – IPR. Områder med IPR-status kan etter en periode søke om å bli opphøyet til den beste kategorien, Denominacão de Origem Controlada - DOC). Mange tidligere IPR-områder har blitt reklassifisert til DOC i løpet av de aller siste årene, og IPR-kategorien omfatter pr. i dag kun fire områder: Lafões, Biscoitos, Pico og Gracciosa. De tre sistnevnte ligger alle på Azorene. Jo høyer opp man kommer i lovverkets kvalitetspyramide, desto strengere blir kravene til utbytte, fremstilling og lagring. Både IPR og DOC er kvalitetsviner i henhold til EUs definisjon.

Dourodalen

Douroelven, kalt Duero i Spania, er en av de mektigste elvene i Europa. Den strekker seg over 927 km gjennom den iberiske halvøy. Langs 112 km representerer den grensen mellom Spania og Portugal. Elven renner fra nordøst og munner ut i Atlanterhavet i vest ved byen Porto.

Vi har besøkt mange vinregioner, men ingen som Dourodalen. Det var vårt første besøk i et område vi har lest mye om, og sett mange flotte bilder fra. Men uansett, boklig skildring og fine fotografier kan ikke gjengi den naturskjønne virkelighet vi fikk oppleve. Regionen er fra naturens side utrolig vakkert i et omhyggelig velstelt landskap. Et skue hvor midtpunktet, den krystallklare Douroelven bukter seg gjennom dalen, fanget mellom bratte fjellsider med kultiverte terrasser og tusenvis av vinstokker på rekke og rad, til tider i flere hundre meters høye åssider. Terrassene består av utallige lag skifer, ispedd litt granitt, pakket oppå hverandre. Menneskers påvirkning gjennom århundrer med vedvarende hardt arbeid og faglig stell har virkelig gitt resultater. Man blir ydmyk når man ser det enorme arbeidet som er utført.

Kontinentalt og varmt

Klimaet er kontinentalt og veldig varmt; ørkentørt om sommeren og kaldt og vått om vinteren. Fjellene beskytter naturlig dalen fra kjølig og fuktig vær. I nord omfatter dette Serra de Alvo, Serra de Padrela og Serra de Bornes. Mot vest stiger det 1400 meter høye Serra do Marão, som et pålitelig skille for tåke og fuktig vær fra Atlanteren, og til tider, et overskyet Porto.

40 000 hektar er beplantet som vinmarker. Omtrent halvparten av det dyrkede arealet er lokalisert i skråninger med en stigning på mer enn 30 prosent. Det er et imponerende skue å se kilometer på kilometer med vingårder. I en tid da menneskelig innblanding ofte er forbundet med ødeleggelse av naturen, er det gledelig å oppleve et sted hvor denne innblandingen har vært så kreativ. Dokumentert data viser at vindyrking i Dourodalen kan tidfestes helt tilbake til romertiden.

Et samspill mellom mennesket og naturen er nødvendig når det skal lages vin. I Douro-regionen er det totalt 3300 vingårder (Quintas). 80 prosent eier mindre enn 0,5 hektar. Området er videre delt inn i følgende tre områder: Baixo Corgo, Cima Corgo og helt øverst i elveløpet, Douro Superior.

Baixo Corgo representerer 13 500 hektar vinmarker.

Cima Corgo: 17 000 hektar og et område vel kjent for mange portvinsnavn og billedskjønne Quintas.

Douro Superior: 8000 hektar.

Portvin

Portvinsproduksjonener regulert av et komplisert klassifiseringssystem, datert helt tilbake fra 1940. Systemet evaluerer tolv ulike komponenter som igjen fører til en generell klassifisering i seks kvalitetsgrupper: Høyde, sonetilhørighet - fra 1 til 5, jordtype, oppbinding, druetyper, vinmarkens stigende skråstilling fra elven og opp i høyden, soleksponering, jordsmonn, vinstokkenes alder, beliggenhet i dalen og plantetetthet.

Les hele saken, les mer om druene og se omtaler av vinene i Horeca nummer 4 2012, som hadde utgivelse i midten av juni