Historien om juleakevitten

Denne teksten er skrevet av Lars Ole Ørjasæter

På den tiden var det i underkant av ti norske akevitter i hyllene, og nykommeren vakte oppsikt – ikke bare fordi det var en nyhet, men dette var også noe av det mer kraftige akevittelskerne hadde fått servert. 

Ja, for det var akevittelskere på den tiden også – selv om de som ville vise «klasse» og en smule belevenhet, gjerne holdt seg til importerte varer som cognac, armagnac og whisky. Dette var initiert av Vinmonopolet som delte varene i vin, edelt og uedelt brennevin – der akevitten kom i klassen uedelt… Edelt eller ikke: Dette ble en suksess – og omtale av årets utgaver ligger nederst i artikkelen.

Les også: Ekspertens guide til juleakevitten

Kjemikeren 

Med i historien er en næringsmiddelkjemiker som søkte nytt arbeid i 1986. Etter å ha studert gamle resepter, maserasjon, krydderdestillasjon og fatmodning i et par år, var han slett ikke enig i definisjonen på at akevitt var en uedel vare. Tiden var inne for å eksperimentere, eller «det ble gitt åpning for å legge inn en juleakevitt, siden det var ganske mange år siden siste nylansering fra Vinmonopolets siden på akevittfronten», som destillatøren diplomatisk uttrykte det for 36 år siden.

Destillatør Halvor Heuch hadde stått relativt fritt i utformingen av den nye akevitten, og uten å skjele all verden til gamle og velprøvde resepter. Over det hele svevde likevel Christopher Blix Hammers ånd. Den norske akevittens far som regjerte på Melbostad gård på Hadeland fra midten av 1700-tallet, prediket kvalitet og så mye av norsk råstoff som mulig.

Tilbake på destillatørens kontor i Vinmonopolets produksjonsavdeling på Hasle i Oslo: Valget falt på hovedkrydderne karve, stjerneanis, anisfrø, fennikel, fiolrot og frø av kvann, og det hele ble satt sammen i et egnet forhold og så destillert. Blandingen ble deretter lagt på relativt nye sherryfat som ble kjøpt inn i anledning den nye akevitten. Mange av de andre fatene i «stallen» var gamle og bortimot uten karakter av det de opprinnelig hadde blitt brukt til, nemlig Oloroso sherry.

Etter fire måneders fatmodning var tiden kommet for tapping av den til nå kraftigste akevitten i sortimentet, både smaksmessig og i alkoholstyrke – hele 42,5 volumprosent. Det ble produsert 100.000 liter av juleakevitten – en anselig mengde i 1988. Det totale akevittsalget på den tiden lå mellom 600.000 og 700.000 liter.

Akevittforskning 

− For mange er akevitt – og da særlig den norske fatmodnete akevitten – en viktig del av tilbehøret til maten i julehøytiden. Noe av grunnen til dette er at vi i forbindelse med julen tar fram de gode, gamle norske mattradisjonene der vin slett ikke passer, sier Halvor Heuch, og innrømmer at det fortsatt er slik at hovedmengden akevitt konsumeres i månedene november og desember.

Kjærlighet til norsk matkultur og tradisjonelle retter ble derfor tema for Heuchs forskning, og han fant fort ut at det også for akevittene var et vell av parametere som påvirket smak og duft: Variasjon mellom gamle og nyere fat, kryddersammensetning og alkoholstyrke.

− Vi visste heller ikke hva en kunne forvente av salg for en ny akevitt. Dessverre er mange relativt fasttømret når det gjelder hva slag akevitt de drikker. Mens Gjøvik-sida av Mjøsa gjerne sverger til Gammel Opland, har Løiten *** samme status om en kommer over til Hamar-sida. Trønderne sverger selvfølgelig til Lysholm, og for snart 40 år siden var det få eller ingen som tenkte å velge akevitt i forhold til hvilken rett som skulle på bordet, forteller Heuch.

Lansering i Røykenvika 

6. november 1988 ble en busslast med journalister kjørt fra Oslo til Hadeland Brenneri i Røykenvika ved Randsfjorden i Brandbu kommune. Her stilte selvsagt destillatør Halvor Heuch fra Vinmonopolets produksjonsavdeling opp, men også administrerende direktør Einar Joyce og informasjonssjef Arne Halvorsen tok turen til Hadeland. Akevitt hadde plutselig blitt «hot» – også helt til topps i statsmonopolet.

Potetspritleverandør Norske Potetindustrier (i dag HOFF) på Gjøvik sendte også ut administrerende direktør Svein Skorstad sammen med akevittentusiast Ingvar Hage (medstifter av Norske Akevitters Venner og senere president).

Journalistene, som ble traktert med både vått og tørt, skulle selvsagt ha med en gave når kvelden var over. Noen tok en smugkikk i eskene med gaver og oppdaget til sin forferdelse at det slett ikke var Juleakevitt 1988 som befant seg i kartongene. «Noen» hadde plukket feil og sendt av gårde noen esker med jubileumsakevitten til Borregaard Ltd. (produsert på sulfittsprit…!).

Fadesen ble oppdaget da Aftenpostens fotograf Signe Dons ville ha et bilde av den nye Akevitten med Randsfjorden som bakgrunn. Bildet ble tatt og kom senere på trykk i Aftenposten – og så stort at det skapte furore i Stortinget blant de som ikke var så glade i nasjonalbrennevinet. – Heldigvis var administrerende direktør i Vinmonopolet den gang satt opp med egen bil og privatsjåfør. Det ble hastebud til Vinmonopolets produksjonslokaler på Hasle med like hastig retur, og så vidt jeg husker, var det ingen av journalistene som merket noe til den plutselige akevittkrisen, humrer Ingvar Hage – snart 40 år senere.

Flasker i retur 

Som en kan vente seg, ble ikke alle flaskene med den nye juleakevitten solgt, og usolgte «juleprodukter» ble returnert til produksjonslokalene på Hasle i januar 1989. Returpartiet kunne selvsagt ha blitt til «noe helt annet», men Heuch bestemte seg for å ta vare dråpene og bruke det som base for Juleakevitt 1989. Flaskene ble helt tilbake på fat som fortsatt hadde originalblandingen med fatstyrke 60 volumprosent. Dette ble starten på en tradisjon som nå har vart i snart 40 år.

I 2000 ble navnet endret til Gilde Juleaquavit, og i våre dager er innholdet i flaskene med juleakevitten «tredelt»; en del er basert på alle de tidligere juleakevittene; en del som er modnet i to år og en del som er modnet i ett år – en produksjonsmetode som likner på den spanske Solera-metoden som brukes i sherry-produksjon.

Har blitt snillere 

Fra en alkoholstyrke på 42,5 vol% i 1988, gikk en ned til 42 vol% året etter. I 1992 var en nede på dagens 40 vol%, noe som ikke gikk upåaktet hen. Det fortelles at avholdsfolket fulgte med på akevittproduksjonen, og at noen regnet seg fram til at en etter hvert ville få en alkoholfri akevitt (!). Den historien stemmer helt sikkert…

Mens årgang 1988 var en smaksbombe av dimensjoner, har juleakevitten med årene blitt «snillere» – selv om den fortsatt passer til tradisjons- og julemat. Den første med utpreget «avec-preg» kom i 2003, og noen mener at dette er en av de beste som er laget. Som kjent kan hukommelsen spille oss et puss, og de færreste har mulighet for faglig sammenlikning med andre årganger når det lir utpå nyåret og flasken er tom…

I 2010 dukket det også opp en akevitt med ekstra fatmodning, Gilde Juleaquavit Ekstra Modnet. Denne akevitten var ikke beregnet til mat, men til avslapning i godstolen.

Fram til og med 2016 hadde juleakevittflaskene tradisjonell papiretikett. I 2017 bestemte Arcus (nå Anora) seg for å bruke silketrykk på flaskene. Metoden er langt dyrere enn tradisjonelle papiretiketter, men helhetsinntrykket er atskillig bedre, og med forskjellige julemotiver på flasken – og motivene endres fra år til år – kan flasken være med som en del av «dekketøyet» når julens festbord skal dekkes.

Det siste tiåret har Gilde Juleaquavit fått følge av mange andre norske juleakevitter. Men uten å fornærme noen, kan en vel fortsatt si at Gilde Juleaquavit troner på toppen med innslag av edle dråper som ble laget for mer enn en mannsalder siden.

Årgang 38 

Årets utgave av Gilde Juleaquavit er signert herrene Morten Thyregod Paulsen og Håkon Haug Urdal. Det er de som i dag styrer produktutviklingen hos Anora (tidligere Arcus – og før den tid Vinmonopolets produksjonsavdeling).

Fra tidligere tiders papiretikett, har produsenten i mange år tappet flasker med elegant silketrykk. Temaet endres fra år til år, og tema og design for Gilde Juleaquavit 2025 er inspirert av kunsten å arrangere det perfekte juleselskapet. Dette handler ikke bare om borddekking eller dekorasjoner, men også om stemningen rundt bordet – atmosfæren, maten, musikken og opplevelsene som gjestene deler.

Det var nok derfor en hadde invitert etikette-ekspert Mathias Toresen (30) til juleakevittlanseringen 23. oktober. Manglede manerer og slett oppførsel ved bordet, kan ødelegge selv den beste meny. Mathias Toresen er både faglært servitør og utdannet vinkelner. Til daglig er han restaurantsjef på selskapslokalet Oslo Militære Samfund.

Årgang 16 

I 2010 kom en ekstra vellagret versjon av Gilde Juleaquavit. Årets utgave er den 16. i rekken – modnet i fem år på utvalgte fat. De siste årene har Anora også kommet med jule- og høytidsakevitter basert på reseptene fra Lysholm, Løiten og Opland. Med andre ord nok å velge i om en ønsker å smake på hva som skjer når en tar resepter fra siste halvdel av 1850-tallet og blander inn litt jul.

Lik og følg gjerne magasinet Horeca på Facebook og Instagram (søkeord horecanytt)

Du kan abonnere på gratis nyhetsbrev fra magasinet Horeca/Horecanytt.no her

Her kan du abonnere på magasinet Horeca