Den norske akevittrevolusjonen

Denne teksten er skrevet av Lars Ole Ørjasæter

Akevittjordskjelv?

Utvalget var så som så. En liten håndfull akevitter var alt en hadde å skilte med. Det var kanskje like greit. Drakk du akevitt, var faren stor for at du hadde et alkoholproblem. Drakk du importert brennevin, viste du derimot klasse. Men så var det altså denne nye akevitten; varenummer 5, Gilde Jule Aquavit.

Gilde Jule Aquavit 1988 var på en måte Halvor Heuchs svennestykke. Næringsmiddelkjemikeren med bakgrunn fra meieri- og leskedrikkbransjen ble ansatt i Vinmonopolets produksjonsavdeling et par år tidligere, og hadde benyttet tiden til å sette seg inn i akevittens finurligheter. Nå var tiden inne til å sette kunnskapen ut i livet.

Heuch hadde stått relativt fritt i utformingen av akevitten og uten å skjele for mye til de gamle og velprøvde reseptene. Over det hele svevde Christopher Blix Hammers ånd, den norske akevittens far som regjerte på Melbostad gård på Hadeland på 1700-tallet. Han prediket kvalitet og så mye av norske råvarer som mulig.

Akevitten ble lagt på nye sherryfat og fikk en alkoholstyrke på 42,5 og det ble produsert hele 100.000 liter – en anselig mengde i en periode da årskonsumet lå i underkant av 700.000 liter. Selv med godt salg, ble det en god del til overs – og en fant ut at dette skulle danne base for neste års juleakevitt. Slik har det vært siden, og kimen til en ny æra for akevitten hadde begynt å spire.

Produksjonsmonopolet blir opphevet

Vi hopper kjapt fram til 2005. Inntil da hadde myndighetene valgt å la Vinmonopolet og så Arcus, ha produksjonsmonopol på brennevin i Norge. Enkelt og greit, mente mange – men så var det dette med konkurranse og avmonopolisering. Produksjonsmonopolet ble opphevet og i Grimstad, midt i «bibelbeltet», sto Ole Puntervold klar med Agder Brenneri. Mannen med hovedfag i organisk kjemi basert på krysskonjugerte karotenoider (som er en ustabil stoffklasse) og biokjemi som fagkrets, hadde fattet interesse for brennevin og tatt tilleggsutdanning i Tyskland innen praktisk og teoretisk destillasjon. Inntil nå hadde han fått produsert akevitt i Danmark, men nå ble produksjonen flagget hjem og den første akevitten, Mesan Skjøt!, ble lansert 5. november 2005. I 2014 solgte Puntervold bedriftene Puntervold AS og Agder Brenneri til Det Norske Brenneri, som i løpet av kort tid ble Norges nest største brennevinsprodusent med kjente merker som Arvesølvet Aquavit og Harahorn gin.

Agder Brenneri var starten på en knoppskyting og i dag finner vi rundt 30 destillerier i Norge hvorav de fleste produserer akevitt. Egge Gård i Lier var den første gårdsprodusenten som fikk tilvirkningsløyve og i 2007 var produksjonen i gang.

I våre dager har vi OSS Craft Destillery i Bergen og Oslo Håndverksdestilleri som sverger til lokale urter og vekster. Sve Gardsbrenneri i Vågå produserer akevitt basert på egne poteter og med norskutviklet rektifikasjonskolonne fra NTNU. Kimerud i Tranby som har egen urtehage og som har gjort det bra i eksportmarkedet. Det Norske Brenneri i Grimstad har også egen urtehage og eksport til mange land. Inderøy Brenneri som dyrker sin egen karve – og en rekke andre produserer akevitt med særpreg og er tro mot god håndverkstradisjon.

Men det er mer: Mange har gode ideer, men står der uten destillasjonsutstyr. Det er ingen hindring og i skrivende stund er det også et tjuetalls produsenter som får laget sin akevitt hos de som har investert i skinnende kopper og blanke rør.

Verd å nevne er også Meir Distillery i Vestby. Også her har vi knoppskyting der vi finner Ivan Abrahamsen med fortid i Arcus. Vel forankret i norsk akevittradisjon, men med sans for nytenking og innovasjon. MEIR Pink, den første rosa akevitten, kan vel stå som eksempel på dette.

Les mer om Meir Distillery her

Arven tas vare på

Vi må også ta med «storebror» i dette selskapet. Anora (tidligere Arcus) står vel fortsatt for rundt enn 80 prosent av norsk akevittproduksjon, og det er kanskje ikke så rart etter å ha hatt monopol fram til 2005. Det viktigste er likevel at Anora forvalter de gamle reseptene fra brenneriene og destillasjonene som ble overtatt da Vinomopolet ble etablert 30. november 1922. 

Stolte navn som Opland, Løiten, Lysholm og Simers har fortsatt en betydelig markedsandel og Anora er heller ikke redde for å tenke nytt; Lysholm Blank som erstatter gin (og du har plutselig en AT), Lysholm og Opland ettermodnet på fat som har vært brukt til madeira, postvin og annet, og for ikke å glemme den eksperimentelle serien Strand der en finner akevitter basert på destillat av meierismør, karve røykt i akevittfat og rød akevitt basert på rips.

Ringen er sluttet

I 1776 skriver Christopher Blix Hammer på Hadeland boken Chymisk-oeconomisk Afhandling om norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter. Hammer er opptatt av folkeopplysninge og selvberging ligger ham på hjertet. Det er forbudstid, men likevel oppfordrer han den norske bonden til å brenne sitt eget brennevin i stedet for å kjøpe dyrt om importert.

I våre dager diskuteres beredskapslager, økt norsk matproduksjon og frykt for antibiotika i importert kjøtt. Når det gjelder akevitt er saken en helt annen. Fra under ti akevitter i Vinmonopolets hyller midt på 1980-tallet, har vi i dag rundt 400 varianter å velge mellom fra vel 40 norske destillerier og produsenter.

Det må vi kalle et klart svar på tiltale når det gjelder selvberging.

Lik og følg gjerne magasinet Horeca på Facebook og Instagram (søkeord horecanytt)

Du kan abonnere på gratis nyhetsbrev fra magasinet Horeca/Horecanytt.no her

Her kan du abonnere på magasinet Horeca