Hva har vi egentlig lært av IGW?

Denne kommentaren er skrevet av Frode Kristensen, daglig leder for Salgslaget

Siden 1986 har Norge brukt betydelige offentlige midler på deltakelse på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin. Anne-Lise Mellbye var frem til for noen få år siden selve drivkraften bak den norske deltakelsen, og en stødig rettleder for utstillerne, både faglig og sosialt.

Begrunnelsene for å delta har variert - eksport, omdømme, reiseliv, stolthet, nettverk og læring. Likevel er det påfallende hvor lite den grunnleggende diskusjonen har utviklet seg.

For hva er det egentlig produsenter og kokker sitter igjen med – og kunne vi fått mer igjen for pengene? Jeg har vært på messen hvert år siden 1999, med unntak av korona-årene, og sist gang med en gjeng produsenter i 2024. Så jeg har fulgt utviklingen tett på, med alle de produsent- og kokkebekjentskapene det har gitt meg. Og den har mildt sagt vært formidabel, på godt og «vondt».

Kompetanseutvikling

Evalueringer over tid gir et samstemt bilde. Utbyttet ligger sjelden i direkte salg eller eksport. Det ligger i nettverk, relasjoner, inspirasjon og læring. Det i seg selv er ikke uproblematisk – men det er heller ikke uproblematisk at dette først er blitt sagt tydelig etter at kostnadene har vokst og forventningene har vært høye i mange år.

For produsenter beskrives Grüne Woche ofte som en intensiv læringsarena. Man blir bedre på formidling, salg og historiefortelling.

For kokker pekes det på økt trygghet i bruk av norske råvarer og nye relasjoner. Alt dette er reelle effekter. Problemet er at de i liten grad har vært systematisert, fulgt opp eller forankret i et langsiktig kompetanseløp hjemme i Norge.

Det vet jeg også litt om, siden jeg i alle disse årene har jobbet nettopp med kompetanseutvikling for lokale produsenter. Og kokkene har i alle år vært blant mine viktigste medspillere.

Les også: Halvar Ellingsen tar et oppgjør med norsk «reiselivssatsing»

Manglende etterarbeid

De mest gjennomgående kritikkpunktene i nyere, offentlige evalueringer er totalkostnaden, kost/nytte-verdien og det manglende etterarbeidet. Når messen er over, er også strukturen over. Relasjoner forvitrer, læring forblir individuell, og erfaringene blir ikke løftet videre inn i regionale eller nasjonale utviklingsløp for lokalmat. Dermed må hver ny deltaker «oppdage» de samme tingene på nytt – til samme kostnad.

Samtidig har rollen til kokker og restauranter vært underutnyttet. De omtales ofte som ambassadører, men sjelden som reelle kunder, utviklingspartnere eller bindeledd mellom produsent og marked. Når serveringsleddet først trekkes inn, skjer det ofte symbolsk – ikke strategisk.

Fursetgruppen, anført av stand-kjøkkensjef Petter Wahl Sekne og Co er unntakene. Sammen med de kokkene som bemanner standen sammen med respektive produsenter.

Erfaringene må settes i system

Det er derfor ikke rart at spørsmålet nå stilles med større tyngde: Er dette den beste bruken av offentlige midler for å styrke markedsposisjon og kompetanse hos lokale produsenter av mat og drikke?

Å stille dette spørsmålet er ikke å underkjenne verdien av internasjonale arenaer. Det er å erkjenne at verdien først oppstår når erfaringene settes i system. Når læring kobles til kompetanseutvikling. Når nettverk forankres i konkrete samarbeidsmodeller. Når produsenter og kokker møtes som del av en langsiktig strategi – ikke som deltakere på et årlig arrangement.

Grüne Woche har gitt mat-Norge mye innsikt. Det mest verdifulle vi kan gjøre nå, er å bruke den. Ikke ved å gjenta identisk format i Berlin, men ved å ta lærdommen hjem – og investere i dette på hjemmebaner, der effekten faktisk kan bli varig.

Lik og følg gjerne magasinet Horeca på Facebook og Instagram (søkeord horecanytt)

Du kan abonnere på gratis nyhetsbrev fra magasinet Horeca/Horecanytt.no her

Her kan du abonnere på magasinet Horeca